En gang sykepleier – alltid sykepleier​

"En gang sykepleier - alltid sykepleier", sier de. Jeg begynte å jobbe som sykepleier i 1996, og fortsatte med det inntil BINO ble min arbeidsgiver på heltid i 2019. Likevel forblir hjertet mitt i klinisk arbeid, og jeg synes det er nyttig i mitt BINO-arbeid da jeg jobber mest mot sykepleiere og pasientorganisasjoner.

Da COVID-19-pandemien beveget seg mot Norge og behovet for intensivsykepleiere ble tydelig, spurte jeg Medisinsk Rådgiver om det ville være mulig for meg å hjelpe til på intensivavdelingen jeg var ansatt ved fra 2007-2019. Han var positiv til dette, og kort tid etter kom det en offisiell uttalelse fra Ingelheim; Man kunne støtte ansatte med helsefaglig bakgrunn som ønsket å bidra under COVID-19-krisen. Intensiv-avdelingen ønsket meg hjertelig velkommen, og jeg hadde e-læring i ARDS-ventilasjon som repetisjon, samt behandling med bukleie og riktig bruk av beskyttelsesutstyr før jeg tok min første vakt 1. april. Vi ble enige om at jeg skulle ha en 80% stilling ved sykehuset og en 20% stilling i BINO i hele april.

Forskjellene før og etter pandemien​
Intensivenheten jeg jobber for er liten, den har vanligvis 6 intensivsenger og 6 postoperative senger. I løpet av mars bygget de om enheten for å kunne behandle 3 COVID-19 isolerte respiratorpasienter til enhver tid. Sykehuset kjøpte til og med en rengjøringsautomat som desinfiserte pasientrom mellom pasienter. De postoperative rommene ble ombygget for behandling av ikke-ventilerte COVID-19 isolerte pasienter, og alle andre pasienter ble behandlet på dagkirurgisk avdeling i en annen fløy på sykehuset. Dette betydde at personalet ble delt i to i løpet av hver vakt, noe som ble løst ved å øke antall sykepleiere på alle vakter i en ekstraordinær "Korona turnusplan". Den ene enden av intensivenheten ble en ren sone, der toalettet, personalrommet og en kaffe-/vannstasjon ligger. Unødvendig å si at det å komme ut av pasientrommet etter 5-6 timer i fullt beskyttelsesutstyr og få toalettpause, vann og kaffe – det føles som himmelen. 

Sykehuset hadde avlyst all planlagt kirurgisk og poliklinisk aktivitet, så i løpet av de første to ukene av april møtte sykepleiere fra sengeavdelingene opp på intensivenheten for å bidra. Dette var veldig nyttig, ettersom en COVID-19-pasient på respirator krever minst to sykepleiere 24/7. En sykepleier er utenfor rommet og sørger for dokumentasjon og skaffer utstyr og medisiner utenfra, én er inne; i fullt verneutstyr. Halvveis i vakten bytter vi plass. Hvis pasienten trenger ekstra hjerte-, lunge- eller nyrestøttende behandling, er det minst tre sykepleiere per intensivpasient for å kjøre maskiner, infusjonspumper og å sørge alle de grunnleggende behovene som pasienten ikke kan gjøre for seg selv på grunn av sederende midler og kritisk sykdom. Bemanning var hovedutfordringen ettersom ukene gikk, men heldigvis har ingen sykepleiere i intensivenheter i Norge blitt smittet med SARS-CoV-2 så langt. Det tok meg ikke lang tid å finne ut at det var stor forskjell på å jobbe med en normal ansiktsmaske på og FFP2 åndedrettsvern. FFP2 er stram og etterlater ømme merker på kinn og ører. Det er ganske varmt inne i beskyttelsesutstyret mens du snur pasienten eller gjør andre pleieoppgaver. Min respekt går til alle sykepleiere som har håndtert situasjonen i intensivenheter rundt om i Norge i en måned før jeg begynte å bidra, og før bemanningen ble økt. Turnusplanen fikk oss til å jobbe hver 2. helg i tillegg til kvelder og netter. Jeg hadde glemt hvor vanskelig det er å holde seg våken og ta logiske, avgjørende beslutninger, klokken 04.00.

COVID-19 intensiv-pasienter er annerledes
Min første COVID-19-pasient ankom relativt frisk og hoppet over fra ambulansebåren til sykehussengen. Tre timer senere ble han intubert og koblet på respirator. Pasientene er yngre enn de gjennomsnittlige intensivpasientene vi normalt ser, og mange har hatt en veldig dramatisk utvikling av sykdommen. Alle de ventilerte COVID-19-pasientene jeg har vært involvert i behandlingen av, har på et tidspunkt blitt behandlet med cisatracurium-infusjon på grunn av akutt respiratorisk distress syndrom (ARDS). De har et behov for å overstyre sine egne mekanismer for å kunne oppnå bedre oksygenering og ventilasjon. Alle ble behandlet med bukleie (snudd på magen i perioder) for å åpne flere alveoler og forbedre gassutveksling. Den ene ble fraktet til et større sykehus for å legges på hjerte-lungemaskin. Dette er alle behandlingsalternativer vi sjelden bruker til andre ventilerte pasienter. Pasienter som har nyresvikt i tillegg til lungesvikt, har en dødelighet på 90%.

Balansen mellom liv og død
Vi mistet en COVID-19-pasient på grunn av multiorgansvikt. Det var tydelig at vi plutselig hadde ryggen mot veggen og at ingen behandlingsalternativer fungerte. Det tristeste var at selv om sykepleierne og legene hadde snakket med familien på telefon hver dag, var det ikke tillatt med besøkende på intensivenheten under pandemien. Familien hastet til sykehuset og fikk se ham i 10 minutter før han gikk bort, liggende i bukleie, dvs at de ikke en gang kunne se ansiktet hans ordentlig. Det var et enormt sjokk for kona - hun hadde bare sett ham da han ble innlagt på intensivenheten og hadde egentlig ikke forstått hvor dårlig han hadde blitt. Pasientene vi mister er en sorg også for intensivteamet som har jobbet dag og natt for å snu situasjonen. Likevel kan en erfaren intensivsykepleier vanligvis forutse hvilken vei ting går, og mer enn én sykepleier kommenterte et par dager før at vi sannsynligvis ikke ville være i stand til å redde denne pasienten. Hadde det vært bedre å kontakte familien tidligere? 

På den annen side er etterpåklokskap alltid lett, og intensivenhetens primære mål er alltid å gjøre det som trengs for å hjelpe pasienten å overleve med så høy livskvalitet som mulig. Vi fører også dagbok for alle respiratorpasienter slik at de får kunnskap om hva som skjedde mens de var kritisk syke og ble holdt i kunstig koma. Mange har et hukommelsestap selv fra tiden før de kom inn på intensivenheten og en stund etter at de ble tatt av respiratoren, så vi skriver hver dag en eller flere sider for å fortelle pasienten om hva som skjer og hvorfor vi gjør det vi gjør. Som Maarten kommenterte om COVID-19 omsorgen for pasienter i Nederland, er humor ekstremt viktig både for ansatte og pasienter. Pasienter må oppleve noe normalt i alt dette, så når beroligende medisiner reduseres, prøver vi alltid å sørge for at pasienten holder et positivt sinn. Vi vinker og smiler til pasientene gjennom vinduet før vaktskifte, så pasienten har sett oss minst en gang uten fullt beskyttelsesutstyr.

Hvorfor vi gjør det
Forrige helg slo jeg følge med en kollega på vei til sengepost med en pasientdagbok tilhørende en pasient som var overflyttet fra intensivenheten. Vi leverer alltid dagbøkene personlig, for å vurdere pasienten og slik at han / hun kan stille spørsmål om intensivoppholdet og bildene som ble tatt på intensiv. Å se pasienten der, bedre enn ved utskrivelse fra intensivenheten, gjør det verdt alt strevet. Det får meg alltid til å huske hva vi alle kjemper for i vår daglige virksomhet.